Mi
nnenes ekko stiller timen.
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra.
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker.
Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra.
Drakk jeg for meget av livhåpets krus.
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt.
For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus.
Er det eneste ene igjen - Som er mitt.
I min ensomhet vet jeg likevel.
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv.
Derfor er jeg rolig når.
Repet strammes rundt min nakke.
Stumme vitner kan ei gi trøst.
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte.
Det landet av fortapelse.
Jeg egenhendig skapte.
Denne intense dragning mot dødens portaler.
(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir.
Behersket siden tidenes morgen.
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen